Albert Åberg og soldatpappaen

Tekst og illustrasjoner: Gunilla Bergström
Forlag: J.W. Capellens Forlag AS
Utgivelsesår: 2006

Albert Åberg kjenner en ordentlig soldat. Albert og den nye vennen hans Hamdi tenker mye på krig og vold. De leker krig, men det blir ikke på ekte, for de er jo ikke sinte på hverandre. Pappa'n til Hamdi, soldaten vil helst ikke snakke om det han opplevde i krigen. En dag forteller han likevel litt om hva som skjedde en dag i krigen. 

Hvordan kan digitalt tekstarbeid brukes i norskfaget for å lære elevene å samarbeide/lære av hverandre?

Det passet veldig fint å skrive om dette temaet den uken elevene faktisk jobbet med digitalt tekstarbeid og ikke minst samarbeid. De har lært en del om fugler i det siste. Denne uken var de blitt delt inn i grupper og hver gruppe skulle lese og lære mer om en bestemt fugl. På slutten av uken skulle de vise frem en powerpointfremvisning om sin fugl for resten av klassen.

Hvordan uken ble lagt opp

Hver gruppe fikk tildelt en fugl som de skulle lese og lære mer om. Hver enkelt elev skulle deretter konsentrere seg om noe spesielt ved denne fuglen. Dette var forhåndsbestemt; Hvordan ser fuglen ut? Hvor bor fuglen? Hva spiser fuglen? To interessante ting om fuglen? De måtte selv bli enige om hvem som skulle konsentrere seg om hva.

Deretter skulle de sammen lage en powerpointpresentasjon. En lærer hadde på forhånd laget en mal hvor elevene bare skulle skrive inn. Dette for at de ikke skulle bruke tid på design, ettersom dette var første gang de prøvde noe slikt i klassen. De var selv ansvarlige for hver sin side, med et bilde og tekst. Det var selvfølgelig lov å hjelpe hverandre.

Vi innledet det hele med å snakke om samarbeid og gruppearbeid. Hva de mente var viktig for et godt samarbeid, og hvordan man kunne løse eventuelle konflikter. Dette var nok veldig lurt før de fikk prøve ut gruppearbeid i praksis.

Det hele ble på forhånd kladdet på ark, slik at elevene visste hva hver enkelt skulle skrive i presentasjonen. Elevene jobbet stort sett godt sammen i gruppene, og var engasjerte. Det var lagt opp slik at hver gruppe måtte dele på en pc. Dermed måtte de bestemme rekkefølgen på hvem som skulle skrive, og vente på tur. Det var plass til et bilde av fuglen på hvert lysbilde. Noen grupper valgte å bli enige om hvilket bilde de skulle bruke, mens andre valgte å la hver elev velge bilde til sitt lysbilde.

Produktet ble etter litt øving vist frem for resten av klassen. Etter fremvisningene snakket vi litt om hva elevene syns hadde fungert godt og mindre godt. Deretter tok læreren initiativ og sendte alle presentasjonene på mail til foreldrene, elevene dikterte mailen. Det var liten tvil om at de alle var enige om at dette var gøy, de nevnte også at de hadde kranglet litt, men at det løste seg.

Hvilke konflikter?

Det er åpenbart at i en elevgruppe er alltid noen elever meget flinke, mens andre er mindre flinke. Akkurat slik var det også i denne elevgruppen. Vi hadde et par tilfeller hvor de flinke «overtok» og skrev for en av de andre, mens mye av poenget nok var at alle skulle få prøve seg. Ved i alle fall ett tilfelle var det også en elev som lurte på om en annen kunne forte seg litt, denne eleven ble dermed lei seg. Ellers var det generelt konflikter i gruppene om gruppearbeidet.

Oppsummering

Dette gruppearbeidet utfordret elevenes evne til å samarbeide. Selv mente de at respekt, det å lytte til hverandre, bli enige og å hjelpe hverandre var viktige deler av et samarbeid. Stort sett klarte de dette veldig bra. Det var ingen uløselige konflikter, men den største oppturen var når en elev under oppsummeringen nevnte at «Da jeg ikke fikk til, så fikk jeg hjelp av en annen elev.» for nettopp det å se på hverandre som ressurser og å hjelpe hverandre er enormt viktig å lære.  

Hva er årsaken til at et undervisningsopplegg fungerte eller ikke fungerte?

For en uke siden hadde jeg min første undervisningstime noen sinne. I etterkant så jeg selvfølgelig at det var en del jeg ikke hadde tenkt over både med tanke på tidsbruk og gjennomføring av økta. Men heldigvis var det tydelig at elevene lærte noe, så da skal jeg vel være fornøyd likevel.

Gjennomføring av timen:

Økta begynte veldig bra, med at jeg spurte om de hadde lyst til å lære noe nytt, jeg fikk et rungende «JA!» tilbake. Storfornøyd med det, men har også lært i løpet av uken at man skal være veldig forsiktig med å gi elevene valg, når de egentlig ikke har et valg. Denne timen skulle de lære om figurdikt, og skulle også få lov til å prøve seg på å lage noen selv. Jeg begynte med å spørre om de visste hva det var, for å se om elevene sammen kunne komme frem til det. De kom frem til at det var dikt og hadde noe med figurer å gjøre, kanskje et dikt som handlet om figurer?

Jeg viste en kort lysbildepresentasjon med noen eksempler og en kort forklaring å hva det var, før jeg tok frem et tomt hjerte hvor vi sammen skrev et figurdikt om hjertet. I etterkant ser jeg at vi godt kunne laget et til sammen før de fikk prøve på egenhånd.

Videre delte jeg ut et A3-ark med tre figurer på til hver av elevene. En båt, ei sol og en måne. Disse skulle de skrive egne dikt inni. Da de følte seg ferdige med disse, skulle de snu arket og produsere noe helt eget. Med en hvilken som helst figur som de tegnet selv. Det ble mye fotballer og hjerter. Helt til slutt fikk de på nytt skrive og tegne det diktet de var mest fornøyd med på et vanlig, hvitt A4-ark. Figurene ble klippet ut og hengt opp på vinduet.

Hva fungerte?

Læringskurven er bratt fra jeg introduserte ordet figurdikt til de aller fleste satt og laget sine egne. Forklaringen på hva det er var godt konkretisert. Selv om jeg i løpet av denne økta forventer at de skal forstå ganske raskt, så får de mye støtte og hjelp ved at vi først prøver sammen hele klassen, deretter i forhåndsbestemte figurer.

Hva kunne jeg gjort annerledes?

Med mer erfaring ville jeg sannsynligvis styrt klassen bedre, tenkt mer nøyaktig på tidsbruk og hatt tid til en bedre og mer konkret oppsummering om hva vi hadde gjort og hva de hadde lært. Jeg tror også det kunne vært lurt å lage et dikt til sammen på tavla for å få elevene i riktig «modus» og for å hjelpe de svakeste enda litt til i håp om å få med alle.

Når elevene spurte om de kunne fargelegge svarte jeg «selvfølgelig!», jeg tenkte ikke på at noen da ble sittende og fargelegge mesteparten av tiden. Jeg burde «spart» fargeleggingen til det siste diktet som ble hengt opp på vinduet, men der og da var jeg så opptatt av at de skulle være diktere og kunstnere og da måtte de jo få gjøre akkurat hva de ville..? Jeg ønsket heller ikke å styre hva slags skrift de skulle bruke, i fare for å hemme fantasien og skrivelysten. Dette valget står jeg for.

Når det gjelder min egen håndskrift på smartboard (og ellers) er den visst helt forferdelig, og noen av elevene skjønte ikke hva jeg skrev, så her må det øves. Kanskje jeg skal lære meg å skrive på nytt?

Oppsummering:

Alt i alt fungerte økta bra. Elevene lærte det de skulle og fikk gjort det jeg hadde tenkt. Med noen små grep her og der kunne det fungert enda bedre.

Hva tenker du om opplegget? Hvis dette var den elevgruppe, kunne jeg utfordret kreativiteten til elevene mer, eller burde jeg styrt dem enda mer?  

Refleksjon

Resten av klassen har nå vært ute i praksis i tre uker. De kjenner sannsynligvis elevene sine bedre enn hva jeg gjør med «mine». Jeg har kun hatt praksis i en uke, i forbindelse med norskfaget. Mandag hadde jeg min første time som klasseleder noen sinne. Det var spennende og skummelt, men likevel ingen stor verken opptur eller nedtur. I dag derimot, etter å ha dratt fra klassen er det mange tanker og følelser å håndtere.

Det er helt enormt hvor engasjert man blir, bare i løpet av en uke. Det er helt utrolig å få være med på følelsesmessige oppturer og nedturer som elevene har. Jeg har opplevd sinte, stolte, glade, triste, engasjerte, bråkete og stille elever. Alt dette på bare noen få dager. Så heldig jeg har vært, som har fått være en «viktig» del av livet deres i en egentlig relativt ubetydelig periode.

Tårene har presset på flere ganger denne uken. Både gode og vonde tårer. Da lille «Lise» ble så lei seg fordi «Berit» sa hun måtte forte seg. «Berit» var oppriktig lei seg for det hun hadde sagt, og jeg hjalp henne med å sette ord på det at hun ikke hadde ment noe vondt med det hun sa. Det må være en av de mest oppriktige unnskyldningene jeg har sett på veldig lenge, lille «Berit» stod med tårer i øynene mens hun unnskyldte seg.

Og da «Egil» ble slått med en spade av «Karl» i friminuttet. Tenk å få se hvor mye følelser det kan være i en sånn liten gutt. Hvor sterke de blir når de blir så veldig sinte og lei seg. Å stå der og holde han igjen, mens man stille forteller at «Jeg forstår så veldig godt at du er sint» og «Det er lov å være sint».

Gutten som må ordne seg selv på morgenen, for enten er ikke mor hjemme, eller kanskje hun sover. Det vet han ikke. Alle disse skjebnene, alle som har sitt å stri med. Man skal kunne se dem alle, gjøre dem alle sterkere og fortelle dem hvor bra de er. Man gir litt av seg selv, og får utenkelig mye tilbake.

Jeg sitter igjen med en enorm, overveldende følelse av at dette føles så riktig. Det er DETTE jegskal gjøre.  

Spill, en faktabok

Her har vi skissert en interessant fagbok om spill:

1. Hva er spill?

(Beskrivelse)

2. Historien om spill - de første spillene

(Lineær fremstilling)

3. I et sosiokulturelt perspektiv

-hvem spiller hva?

-når spiller man? 

-hvem spiller man med? (Familie, venner, med ukjente på nett)

-koster alle spill penger?

-spilleavhengighet/gambling

4. Forskjellige typer spill 

-Kortspill

-Brettspill

-Terningsspill

-Kunnskskapsspill

-Spill-apps

-Interaktive spill

-Data-spill

-Tv-spill

(Nivåorganisering)

5. Spill for læring

6. Regler

-Generelle regler

(Induksjon - generalisering)

7. Noen spill, med regler 

8. Spill man kan lage selv

Skammarens dotter

Dina Tornerre er skammarens dotter. Ho har gåva til mor si. Saman med mor si og syskena, storebror Davin og lillesyster Melli, bor dei i eit lite hus i skogen utanfor Bjørkeby. Dina er ikkje heilt einig i at det er ei gåve, ho skulle verkeleg ynskje at nokon kunne sjå ho i auga.

Når ein har opna boka "må" ein berre lese. Det er spanande og lett å leve seg inn i. Noko som gjer det vanskeleg å legge ho frå seg, ein berre må vite korleis det går. Boka er første bok i ein serie, og når ein kjem til slutten vil i alle fall eg gjerne høyre meir om Dina og kva som hender vidare. Boka er skriven på nynorsk.

Parvana

Forfatter: Deborah Ellis
Oversatt av: Jørn Roeim
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag A/S
Utgivelsesår: På norsk: 2004
Antall sider: 159

Boken handler om 11 år gamle Parvana som bor i Kabul i Afganistan. Etter at Taliban kom til makten har ikke jenter og damer lov til å vise seg ute uten følge av en mann, og hele kroppen må være tildekket også ansiktet. Moren og hennes tre søsken har ikke vært utenfor døren på over et år. Parvana får noen ganger være med faren ut for å hjelpe han å bære varene han skal selge til og fra markedsplassen. Men for det meste tilbringer hun dagene i det trange rommet sammen med resten av familien. Plutselig en dag blir faren bortført. Hvordan skal de skaffe penger og mat nå? 

Boka er meget gripende, og for en lettrørt person som meg ble det mye tårer. Den første i en serie, og jeg er definitivt fristet til å lese resten av serien også!